Et barn peker på ulven i eventyret og sier: «Han ser sint ut.» I stedet for å lese videre med én gang kan du svare: «Ja, det synes jeg også. Hva tror du har skjedd?» Akkurat der oppstår noe mer enn høytlesning. Når vi snakker sammen om bilder, ord og hendelser i en bok, får barnet bruke språket sitt aktivt. Dette er kjernen i hvordan lese dialogisk med barn: Å gjøre fortellingen til en samtale der barnets tanker får plass.

Dialogisk lesing passer godt både hjemme, i barnehagen, på biblioteket og i små grupper på skolen. Det krever ikke spesielle bøker eller lange leseøkter. Det viktigste er en voksen som er nysgjerrig, lytter og lar barnet være med på å skape lesestunden.

Hva er dialogisk lesing?

Ved vanlig høytlesning er det ofte den voksne som leser, mens barnet lytter. I dialogisk lesing veksler dere mer mellom å lese, se, undre dere og snakke. Barnet kan peke, fortelle, gjette, stille spørsmål eller knytte historien til noe det selv har opplevd. Den voksne følger opp med ord, spørsmål og små utvidelser.

Hvis barnet sier «bil», kan du for eksempel svare: «Ja, en rød brannbil. Hvor tror du den skal?» Da bekrefter du barnets bidrag og gir litt mer språk å bygge videre på. Barnet trenger ikke svare med lange setninger. Et blikk, en lyd eller et enkelt ord kan være starten på en god samtale.

Målet er ikke å finne fasiten eller kontrollere om barnet har forstått alt. Målet er å skape trygghet rundt språk og fortellinger. Når barnet opplever at egne tanker er interessante, blir det ofte lettere å delta, prøve nye ord og bli glad i bøker.

Slik leser du dialogisk med barn

Begynn med å velge en fortelling som barnet kan ha glede av. Kjente eventyr, bildebøker med tydelige illustrasjoner, rim, sanger og korte fortellinger fungerer ofte godt. For de yngste kan det være nok å se på én eller to sider sammen. Eldre barn kan snakke mer om hvorfor personene handler som de gjør, eller hva de tror vil skje videre.

Se først på forsiden. «Hva legger du merke til?» kan være et fint åpningsspørsmål. Kanskje barnet peker på en krone, en katt eller en mørk skog. Vent litt før du hjelper. Barn trenger ofte noen sekunder til å tenke, særlig dersom de lærer norsk eller er uvant med å snakke i gruppe.

Mens dere leser, stopp når noe vekker nysgjerrighet. Du trenger ikke avbryte på hver side. For mange spørsmål kan gjøre lesingen mindre hyggelig og få barnet til å føle at det blir prøvd. Velg heller ett eller to steder der bildet, et nytt ord eller en dramatisk hendelse inviterer til samtale.

Fire typer spørsmål gir variasjon i lesestunden:

  • Spørsmål om bildet: «Hva ser du her?»
  • Spørsmål om handlingen: «Hva tror du skjer nå?»
  • Spørsmål om erfaringer: «Har du vært i en skog som denne?»
  • Spørsmål om følelser og tanker: «Hvordan tror du hun føler seg nå?»

Følg opp barnets svar, også når det er kort eller overraskende. Sier barnet at trollet er redd, kan du møte tanken med: «Det kan hende. Hva på bildet får deg til å tenke det?» Slik lærer barnet at det er lov å tolke og begrunne, ikke bare gjette riktig.

Gjenta, utvid og gi barnet ordet tilbake

En enkel måte å støtte språket på er å bruke tre små grep. Først gjentar du det barnet sier, så utvider du med ett eller to ord, og til slutt inviterer du barnet til å si eller tenke videre.

Barnet sier kanskje: «Jenta gråter.» Du kan svare: «Ja, jenta gråter fordi hun har mistet veien. Hva tror du kan hjelpe henne?» Her får barnet høre en mer utfyllende setning uten at svaret blir rettet på en streng måte.

Dette er særlig nyttig når barnet er i gang med å lære nye norske ord. Gi ordet en naturlig plass i fortellingen i stedet for å stoppe opp med en forklaring som blir for lang. «Hun er bekymret. Det betyr at hun tenker mye på noe som kanskje er vanskelig.» Senere kan du bruke ordet igjen: «Tror du bjørnen også er bekymret?» Gjentakelse gjør nye ord lettere å huske.

La også barnet få fortelle. Etter en side kan du si: «Kan du fortelle meg hva som skjedde?» Eller la barnet «lese» bildene med sine egne ord. Når samme bok leses flere ganger, kan barnet etter hvert fylle inn ord, huske vendinger og fortelle deler av handlingen selv. Det er ikke et tegn på at boken er blitt kjedelig. Tvert imot gir gjenlesing mestring, forutsigbarhet og rom for mer avanserte samtaler.

Språk, morsmål og norsk kan få plass sammen

For flerspråklige familier kan dialogisk lesing være en varm måte å bruke både norsk og hjemmespråket på. Barnet kan svare på det språket som faller mest naturlig, mens den voksne kan gjenta eller bygge videre på norsk, hjemmespråket eller begge deler. Det viktigste er at samtalen blir meningsfull.

Hvis barnet sier et ord på somali, arabisk, polsk eller et annet språk, kan du spørre: «Ja, og hva heter det på norsk?» Eller du kan selv tilby ordet uten at barnet må prestere: «På norsk sier vi fugl.» Slik blir språkene knyttet sammen, ikke satt opp mot hverandre.

Et rikt morsmål gir barnet erfaringer med begreper, fortellinger, følelser og samtaler. Det kan være en god støtte når barnet også lærer norsk. Eventyr og sanger fra ulike kulturer kan dessuten gi barnet gjenkjennelse og stolthet, samtidig som andre barn får møte nye ord, tradisjoner og fortellemåter.

Lesekroken samler fortellinger, sanger og aktiviteter på norsk og mange andre språk. Når innholdet brukes sammen med en voksen som stopper opp og samtaler, kan den digitale opplevelsen bli like språkskapende som en bok i fanget.

Tilpass lesestunden til barnet foran deg

Det finnes ikke én riktig lengde på en dialogisk lesestund. Et barn på to år vil ofte ha nytte av å peke, herme lyder og sette navn på ting. Et barn på fem år kan gjerne undre seg over følelser, årsaker og hva som kan skje senere. Barn i begynneropplæring kan få øve på å gjenfortelle, legge merke til ord og lage egne avslutninger.

Noen barn vil snakke hele tiden. Da kan du følge engasjementet, men hjelpe barnet tilbake til fortellingen innimellom: «Det minner deg om hunden til bestemor. Se, hva gjør hunden i boka nå?» Andre barn er stille. Ikke fyll alle pausene. Del gjerne egne tanker først: «Jeg lurer på om prinsessen tør å gå inn.» Da viser du hva undring kan være, uten å kreve et svar.

Dersom barnet mister interessen, er det helt greit å avslutte før boken er ferdig. Dialogisk lesing skal ikke bli en plikt. Kanskje passer en kortere fortelling, en sang med bevegelser eller en bok med færre detaljer bedre neste gang. Det er relasjonen og gleden rundt teksten som bærer læringen videre.

Når lesing blir en felles vane

Små, gjentatte leseøyeblikk kan bety mye. Ta frem en bok mens dere venter på middag, lytt til en fortelling før leggetid eller snakk om et bilde etter en sang. Biblioteket kan være et naturlig samlingspunkt for å finne fortellinger som speiler både barnets hverdag og verden utenfor.

Du trenger ikke være en særlig flink oppleser for å lese dialogisk. Det holder å være til stede, følge barnets blikk og vise at ordene deres er verdt å høre. Neste gang dere åpner en bok, kan du la barnet bestemme hvor dere skal stoppe. Kanskje begynner den viktigste delen av fortellingen akkurat der.